Min kamp

Det å blindt gjøre det systemet vil fører ikke noe godt med seg. Det har jeg erfart påå gjennom livet. For systemene vi i dag har tjener ikke det formål de egentlig er skapt for, nemlig å tjene borgerene av landet, de regelrett undertrykker personers mulighet til selvutvikling, utdanning og mulighet for å skaffe lønnet arbeid.

«Livet defineres enten av systemet, eller måten du trosser det på»

Vi har i dag et system som sørger for å lage tapere av de med færre ressurser som økonomi. Men ikke bare av økonomi, for har men en funksjonshemming av en viss grad, kan det nesten føles som om systemet gjør alt det kan for å knuse en. Knuse en som en kakerlakk.

Jeg har skrevet om det før og går derfor ikke lenger inn i de opplevelsene jeg har hatt på barneskolen. Men de problemene jeg har i dag som følge av mangel på kompetanse hos vestfold fylkeskommune, Senter for opplæring i anleggsgartnerfaget og NAV er per på et stort hinder.

Jeg får ikke lov av Vestfold å gjøre ferdig min videregående utdanning fordi jeg har vært for mye syk, noe som er grunnet de problemene de har skapt for meg mens jeg var lærling.

Jeg vil prøve fortelle litt om det her:

Når jeg begynte på Gjennestad VGS hadde jeg ikke hatt karakterer i noen fag på ungdomsskolen, derfor ville fylket at jeg heller ikke skulle hatt karakterer på videregående. Heldig vis nektet jeg å tillate dette. Jeg gikk derfor ut av Gjennestad med firere og femere i alle fag unntatt norsk og engelsk hvor jeg hadde fått fritak.

Eller det var det vi trodde, for egentlig hadde jeg ikke fått fritak fra karakter i norsk noe jeg oppdaget etter omlag 1,5 år etter jeg sluttet på skolen. Før jeg begynte på Jarlsberg hadde vi flere møter hvor det ble «tegnet» opp læreløpet. Her fikk jeg vite at jeg måtte være lærekandidat.

Omtrent et år etter jeg var ferdig på skolen begynte jeg lese meg opp på opplæringsloven hvor det står at om man har fritak fra karakter kan man fortsatt være lærling. Det var derfor jeg etter vært fikk vite at jeg ikke hadde fritak, men at jeg hadde fått stryk i norsk.

Det var grunnen til at jeg ikke kunne være lærling i første omgang. At Gjennestad hadde surra og jeg dermed hadde fått stryk. Når jeg da oppdaget dette krevde jeg å få bli lærling, noe som ikke var mulig uten fritak i norsk, noe jeg jo trodde jeg hadde.

Derfor gikk fylket etter omlag to åt med på å henvise meg til PPT da jeg mente å ha krav på fritak etter § 3-67 bokstav a) i forskrift til opplæringsloven.

Da hadde jeg altså måttet krangle med fylket om jeg hadde rett på fritak eller ikke, noe de mente jeg ikke hadde. Men PPT var enig med meg, og de sa at fylket kunne innvilge fritak basert på at jeg ikke har hatt karakter på ungdomsskolen slik jeg hadde sakt i lang tid.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli syk og derfor sykemeldt av alt dette surret. Dette medførte at jeg mistet læreplassen min på Jarlsberg og står nå da uten. Uansett hadde jeg ikke per nå orket å gå tilbake i en slik situasjon da jeg fort hadde blitt syk igjen.

Derfor søkte jeg fylket om å få lov å ta VG3 påbygg, men har fått avslag på dette fordi jeg har brukt opp ungdomsretten min på å være syk. Derfor må jeg nå, istedet for å komme meg videre i livet, bruke krefter på å krangle med fylket, noe jeg igjen blir syk av…

Hvordan jeg skal komme meg videre når ting er som de er vet jeg ikke, men å gi opp kommer ikke til å skje.

Reklamer

Min tid på barneskolen…

På Krokemoa Skole i Sandefjord gikk jeg i 7 år. dette var 7 forferdelige år for meg, her møtte jeg mobbing fra elever og lærere, et system som ikke var spesielt interessert i å ta vare på de i samfunnet som ikke er «mr. perfekt» og fagpersoner som ikke gjorde annet en å ødelegge 21 år av mitt liv. Det er fortsatt ting jeg sliter med som følge av disse 7 åra på barneskolen, sosial angst er et eksempel et annet er min mistro til jevnaldrende og mange timer i behandling hos Glenne, BUPA og hos fastlegen. Jeg har frem til juli.2017 vært så hemmet av disse opplevelsene at jeg ikke har kunnet delta på noe uten ledsager. Den sosiale angsten har tatt helt overhånd i situasjoner som omhandler andre mennesker, for eksempel har jeg ikke kunnet ta buss noen gang i mitt liv, eller delta på aktiviteter der jeg hadde kunnet pleie mitt sosiale liv. Men vi går nå videre til å fortelle litt mere om de opplevelsene jeg hadde på Krokemoa skole.

Noe av det jeg kusker best er da jeg i et friminutt hadde blitt plaget ganske lenge uten at noen voksene hadde grepet inn, jeg hadde på det tidspunktet en egen assistent i friminutta men det hjalp ikke. Det som skjedde var at jeg naturlig nok til slutt «gikk i svart» dette kan beskrives som om man sover og da ikke husker noe av hva man har gjort.

En annen ting jeg husker og som jeg virkelig har slitet med i etterkant er da jeg en gutt på skarve 40-50 kilo ble dratt etter bein og armer på bakken av 3 store sterke mannlige lærere mens jeg selvfølgelig bare gikk mere og mere i svart av at  de berørte meg, samt at ved å agere på en slik måte, får en til å føle at alt er ens skyld. Når de at på til var tre stykker blir det jo ganske traumatisk for et lite barn som sliter med fysisk kontakt. Jeg fikk rett og slett panikk av det. Jeg kan ikke uttale meg noe om hva jeg gjorde som krevde at jeg ble fjernet, men 3 lærere som fysisk holder en fast er vel ikke den beste løsningen, dette førte ikke til noen konsekvenser for de som mobbet meg, det har det aldri gjort og det gjør jo at jeg føler at lærene mobbet meg.

Lærene mobbet meg på den verste måten de kunne, de sa ikke så mye nedlatende til meg men det at jeg blir holdt fast og vist frem for hele skolen på den måten er grusomt.

Når dette ikke førte til noen konsekvenser for mobberne blir det jo som å si at det er greit å mobbe siden de uansett ikke får trøbbel for det. Man sier rett og slett at «Sondre han kan dere mobbe for han er annerledes og det liker vi ikke, derfor får dere heller ikke noe kjeft…». Slik jeg ser det er dette den værste måten en lærer kan mobbe en elev på, ved å handle på denne måten sier man implisitt at det er greit å mobbe de som er annerledes. Eller det er kanskje ikke greit, men vi kommer ikke til å kjefte på dere om dere gjør det da.

Men hva kan denne episoden ha gjort med meg? Gjort med mine følelser, mine sosiale ferdigheter? Det er ikke godt å si da det har vært daglige episoder med liknende utfall. Samt at jeg jo ikke har fått muligheten til å faktisk oppleve å ikke oppleve slike ting.

Det jeg med sikkerhet kan si er at det har formet mitt liv på godt og ondt, jeg har kanskje blitt et menneske som tenker mere på andre en seg selv eller det kan ha gjort meg interessert i politikk da jeg brenner for å endre samfunnet i en mer varm og fargerik retning. Uansett har jeg kommet dit jeg er I dag ved å være sta. Ofte har jeg fått høre at jeg er som kjerringa som går mot strømmen, men hvorvidt dette er en passende sammenlikning vet jeg ikke.

Kjerringa som valgte å gå mot strømmen, heller en bare å søke til land var, ja, sta som faen, men likefullt gjorde hu det valget. Jeg har derimot ikke hatt muligheten til å velge dette. Eller det er ikke helt sant, for jeg her jo valgt å ikke la de problemene systemet har presset på meg bli min «undergang». Det er vel noe vi alle egentlig må gjøre I en eller annen form, å velge hvorvidt vi skal la våre problemer trekke oss ned slik at vi drukner, eller om vi skal kjempe imot vannets lyst til å sluke oss ned I mørket og holde oss der til vi drukner.

Når sansene går amok

Dette innlegget har tidligere vært publisert i Tønsberg Blad

Tenk deg hvordan det føles om alle sanseinntrykkene du har hadde kommet fosset inn i hjernen din som en suppe der alle grønnsakene er kokt i stykker og du ikke lenger klarer å sortere smakene.

For meg som har Asperger syndrom og AD/HD er det faktisk sånn alt av lyder, lukter, smaker og fysisk berøring. En kan jo forklare det som at i hjernen har man en sekretær som skal sortere hva som er viktig eller ikke av inntrykkene, deretter vil bibliotekaren sortere disse inntrykkene etter kategori, viktighet og hvor de kommer fra, til sist tar ‘’the big boss’’ over og han må avgjøre hva han skal gjøre med disse sansene.

 

I denne similen sammenlikner jeg den ubeviste sorteringen av inntrykk med jobben til sekretæren, de halv beviste avgjørelsene med bibliotekaren og de beviste avgjørelsene vi tar på inntrykkene vi utsettes for med sjefens jobb.

Men når man har Asperger og AD/HD gjør ikke sekretæren og bibliotekaren jobben sin og da må sjefen, hjernen bruke av sin begrensede kognitive kapasitet til å analysere all informasjonen bevist.

 

Kan du tenke deg hvordan det er å høre alle lyder like kraftig? Eller å ikke tåle lukten av parfyme? Eller at den myke bomulls T-skjorta føles som sandpapir mot huden?

Jeg om mange andre mennesker med Asperger har store vansker med å skille alle sanseinntrykkene fra hverandre, noe som f.eks. gjør at vi fort blir veldig slitene og ikke klarer å forstå hva folk sier om det er litt støy i bakgrunnen.

 

Selv føler jeg at det generelt er lite forståelse i befolkningen ang. de vansker Aspergere ofte har. Dette være seg språkforståelsesproblemer, svekket evne til å forstå kroppsspråk, problemer med å forstå sosiale normer og spilleregler osv.

 

Skremmende nok er det også i helsevesenet manglende kunnskap og forståelse for mennesker med en diagnose på Autismespekteret.

Selv har jeg erfart at mine symptomer på Asperger av psykolog har blitt tolket dithen at jeg har sosial angst og tilpasningsforstyrrelse, noe som ikke er tilfellet. Jeg er ikke redd for mennesker, men når en har betydelige problemer med å klare sortere alle inntrykk og det derfor må bevist brukes av den kognitive kapasiteten blir man fort overveldet.

For å gjøre dette enda mere komplisert avhenger vår sosiale fungering også av hvor mange deltagere det er i en samtale. f.eks. hvis to mennesker er sammen er det en forbindelse dem imellom, ved tre deltagere blir det tre forbindelser, fire deltagere blir seks forbindelser og fem deltagere blir ti forbindelser.

Dermed må man i en samtale med fem mennesker følge med, huske og analysere ti forbindelser. Da kreves det betydelig bruk av kognitiv kapasitet noe som medfører at en ikke lenger har kapasitet til å tenke på andre ting som å klare å gi et svar.

Noe liknende blir det om det er mye støy i omgivelsene, for da har en ikke lenger nok ledig kapasitet til å tenke.

Ofte resulterer dette i utmattelse, men kognitiv kollaps er heller ikke et uvanlig resultat av slik overbelastning. En kognitiv kollaps er kort fortalt at hjernen slutter å virke.

 

Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre er å akseptere hverandre uansett om en er nevrotypisk eller ikke. Vi prøver faktisk å fungere normalt, men det er ikke alltid mulig for oss å gjøre.

Høytfungerende handikap!

Når det å være høytfungerende er ens største handikap

Dette vil for de fleste høres aldeles merkelig ut, men det å være for «høytfungerende» er for noen et stort handikap. Jeg er et eksempel på dette, jeg oppleves som en oppegående, smart fyr med stort vokabular, og det er jeg nok også, men det betyr ikke at jeg er like oppegående på alle områder.

Dere tenker sikkert; «hva er det han Sondre maser om nå da….. et handikap å være smart…..»

Ja det er nettop det jeg sier, for når folk oppfatter meg som høytfungerende (noe jeg jo er) blir det ikke tatt i betraktning at Asperger syndrom veldig enkelt forklart er en ujevn evneprofil. Med det mener jeg både synlige evner, men også usynlige.

Dette kan være seg alt fra språkforståelse til språklige ferdigheter. For når motparten i en hver situasjon kan mistolke alt en sier, og en selv også mistolker en betydelig del kan det skapes store problemer.

Men problemene ligger sjeldent i folks uvilje, men heller deres manglende forståelse av problematikken. Det er klart at med et tema like komplekst som autisme er, blir det vanskelig å faktisk kunne klare å forstå. Det betyr selvsagt ikke at problemet blir noe mindre av den grunn, men viser oss at det er behov for forenklede forklaringsmodeller.

Hvordan skal vi nå klare dette? Nei det er et forferdelig vanskelig tema å mestre, selv har jeg brukt mangfoldige år på å tenke ut et par forskjellige forklaringsmodeller dere som har lest en del på min blogg har fått med dere.

Den ene forklarer problematikken rundt «surr» den andre forklarer på en ekstrem simpel måte hva autisme er.

Det er selvsagt ingen vitenskapelige bevis for at alle med autisme føler det på samme måte, men med tanke på de gode tilbakemeldingene jeg har fått opp imellom årene ville jeg påstå at de faktisk tjener sitt formål godt så lenge den som forklarer vet hva hen snakker om.

Men tilbake til poenget mitt.

Det jeg jo her prøver å formidle er at jeg er god til å snakke og god til å skrive, men måten jeg snakker og skriver på behøver ikke bli forstått slik jeg mener det.

Dette er for meg kjernen av problematikken rundt å være en Asperger… For når mitt handikap på en ekstremt simpel måte kan forklares som å være veldig god til å formulere meg, men ikke forstår hva som blir sakt blir det ofte problemer.

Dere ser at det er en stor miss-match mellom mine evner til å formulere meg og evnen til å forstå det andre sier. Dette er noe mange ikke merker før det er for sent.

Når jeg jobbet på Jarlsberg Hovedgård var jeg tydelig fra første dag at jeg er en Asperger eller som jeg sa har Asperger. Men problemet mitt der var at jeg var for høytfungerende i de fleste situasjoner, men når det kom til det å forstå ble ting fort noe vanskeligere.

Jeg har eksempler på at arbeidsgiveren sier at de ikke merker noe til at jeg har Asperger, og at de derfor ikke klarer å forstå hva problemet er… Det er ikke fordi jeg ikke har informert de, men fordi jeg på en måte er en ulv i fåreklær… Med det mener jeg at når jeg i de fleste tilfeller fungerer son nevrotypikere, men i visse tilfeller, visse situasjoner fungerer jeg så dårlig at det ikke er til å tro.

Hvordan skal jeg kunne unngå dette? Det tror jeg er umulig. For jeg har i mange år prøvd å forklare hva som er greia, men det ser ut til at det ikke hjelper nevneverdig, for folk opplever det som at det jeg sier ikke stemmer da jeg fungerer mange ganger bedre en slik jeg forklarer, i deres øyne må nevnes.

Poenget her er vel ganske enkelt. At nevrotypikere skal få muligheten til å forstå at det en ser ikke alltid er sannheten. For når dere ser en høytfungerende autist betyr ikke det at hen’s symptomer er mindre, men at autisme oppleves svakere av utenforstående. Det betyr ikke at det for personen føles slik.

 

En tapt barndom…

Hvordan skal en barndom være? Skal barn få leke sammen med andre barn, eller tvangsisoleres fra andre barn? Svaret her er nok entydig at barn skal få være barn og leke med andre barn, i det minste få lov å leke for seg selv.

Men det å være barn sluttet jeg med i 1. klasse på barneskolen. Helt fra første dag i 1. klasse til siste dag i 7. klasse på Krokemoa skole ble jeg mobbet. Nå stopper ikke mobbingen i 7. klasse, men den endret seg fra å både skje på skolen og fritiden, til å kun skje på fritiden.

Venner var derfor ikke noe tema, eller jo jeg hadde venner og det er jeg glad for, men jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste gutten på mellom 6 og 18 år som ønsket seg en venn på sin egen alder. Men det hadde jeg ikke, heldig vis hadde jeg to gode naboer, Odd Bjurvold og Kjell Holtedahl. Odd var noen å 70 på denne tiden og jeg var utrolig heldig som fikk ha mange flotte stunder med han frem til han døde 85 år gammel i 2016.

Hvorfor fikk jeg aldri være et barn, hvorfor fikk ikke jeg lov til å være det av de andre barna, hvorfor er det meg som blir straffet ved å isoleres på et grupperom meste parten av dagen? Det ergrer meg fremdeles at jeg som var den part som ble mobbet måtte fjernes fra alle arenaer…

Det er et gjennomgående trekk i skolesystemet, en sykdom som har rammet skolene hardt. For det er jo enklest å fjerne den ene eleven som blir mobbet og dermed utagerer når man ikke lenger orker å bli slengt dritt til, kastet ting på, sparket eller spyttet på.

Er det rart at jeg som mamma den dag i dag sier at har vært en rolig og snill gutt ut-agerer når man minutt etter minutt, time etter time, dag etter dag, måned etter måned og år etter år blir mobbet (bemerkning: vi har bevis fra innleggelse på Familieavdelingen på Tønsberg Sykehus at med god tilrettelegging fungerer jeg bra).

Det er for meg ganske sårt å tenke på hvordan dette her ødelagt for meg. På helt fundamentale områder mangler jeg kunnskap utdanningen skulle gitt meg. Eksempelvis har jeg ikke karakter i Norsk og Engelsk fra videregående… men har 4 i kristendom, 4 i matte, 5 i naturfag, 4 i samfunnsfag osv.

På ungdomsskolen fikk jeg ikke lov av kommunen å ha karakterer for jeg kom aldri til å kunne klare å prestere godt nok. Jeg ville helst ha karakterer, og klasseroms-undervisning, men det var to-tre andre elever (gutter) som var litt vel høylytte og derfor fikk jeg ikke være i klassen men hadde 100% av timene en-en…

En-en er den mest grusomme undervisnings formen av alle. Det er ekstremt mentalt krevende å fra 1. til siste time hver dag sitte og jobbe med den samme personen. Jeg hadde riktignok norsk en person og engelsk med en annen, men resten var vel stort sett med en og samme person…

I den siste tiden har det vært flere andre en meg som har kommet ut med sin historie, ei av disse er «Anne» som NRK skriver om her: «Anne» bytter skole for fjerde gang, mens mobberen får bli.

Men også i Vestfold finnes det historier som må komme ut, et eksempel på dette er: Etter mange år med prøving og feiling håper Aleksander Romstad og moren å sette søkelys på barn med utfordringer i skolen for å hjelpe andre i samme situasjon.

Her er en modig ung mann fra Tønsberg på 24 år som forteller sin historie: Jeg har blitt mobbet hele livet, fra jeg gikk i barnehagen til slutten av videregående

Eller som i Mia’s tilfelle, hvor det endte opp med selvmord: Til skolen med klump i magen – Hvorfor klarte ingen å hjelpe Mia?

Og attpå til presterer regjeringen å svekke barnas rettigheter om de blir mobbet: Endringer i «mobbeloven» svekker barns rettigheter

Selv har jeg blitt intervjuet av Tønsberg Blad om dette temaet: For meg hadde det vært bedre å gå på spesialskole

Poenget mitt er at skolesystemet lider av store problemer med å 1. tilrettelegge for alle elever, også de flinkeste, 2. å forebygge mobbing i tilstrekkelig grad, 3. å faktisk ta på seg skylden for de problemene elever møter.

Jeg har skrevet et innlegg på bloggen til Nye Tønsberg SV om denne problematikken i skolen: Skole for alle! hvor jeg kort forteller om noen av problemene i dagens skolesystem. Jeg kommer også med noen punkter som jeg mener kan forbedre skolesystemet:

  1. Opprette et innbyggerombud som kan veilede innbyggerne og om nødvendig føre deres sak.
  2. Øke lærertettheten i skolen.
  3. Gi lærene mulighet til mer kurs og videreutdanning slik at de er i stand til å gjøre jobben sin med den kunnskapen den krever.
  4. Gi lærerne mer spillerom til å tilpasse undervisningen.
  5. Innføre retningslinjer om at veiledning fra spesialisthelsetjenesten skal følges og at dette ikke kun sees på som veiledende.
  6. I større grad lage grupper der elever med ulike lærevansker ol. Er sammen I en arbeidsgruppe utenfor klassen heller en en-en undervisning. Dette kan også der det er hensiktsmessig gjøres på tvers av aldersgrupper. Dette som et tiltak for å øke sosialiseringen til elever samt minske følelsen av utenforskap.
  7. I større grad ta I bruk digitale hjelpemidler I skolen som å ha tilgjengelig PC/ nettbrett til elever.
  8. Gratis frokost og lunsj samt frukt til elever.

«Not everything that steps out of line, and thus ‘abnormal’, must necessarily be ‘inferior’»

–  Hans Asperger 1938

Det er ikke for å bruke disse sakene til min politiske vinning, jeg er utrolig opptatt av at dagens skolesystem må forbedres betraktelig.

Jeg vil la dere få lese gjennom disse artiklene og selv danne deres mening om ha som bør gjøres.

Hvordan forstå autiame?

Jeg har lenge fundert på hvordan en på en enkel måte kan forklare mennesker uten kjennskap til autisme hva det faktisk er. For det nytter ikke å gå inn for å gjøre dette uten å forenkle det komplekse temaet autisme. Om man bruker fagspråk til å forklare autisme for en uten noe tidligere kjennskap til diagnosene ender en opp med å snakke ut i løse lufta, for hvem greier vel å henge med når man ikke forstår det som blir sagt? Når man snakker noe som for de likner på gresk…..

Derfor har jeg bestrebet å finne den enklest mulige forklaringen på autisme. Det jeg har kommet frem til er en ekstrem over-simplifisering. Det beklager jeg, men erfaring tilsier at når det kommer til ting som er like komplekst som dette er dette helt nødvendig.

Måten jeg forklarer autisme til mennesker som ikke har noe kunnskap om det fra før er som følger.

Se for deg en linje som tegnes opp på midten av et A4 ark, ta deretter å merk av et område på hver side av streken på 1 cm. Dette er nå det feltet vi kaller «normal». Innenfor dette vil de fleste mennesker passe inn. Selvfølgelig er det noen med ekstremt høye verdier visse steder, men generelt innenfor dette feltet.

Alt over den midterste streken er at noe er sterkt og under svak, des lenger fra streken des høyere eller lavere verdi.

Mennesker med ASD har gjerne verdier utenfor normalen på visse områder, disse kan være ekstremt høye eller lave. For det autisme kan beskrives som i denne simplifiseringen er unormalt høy eller lav evne til visse ting som å vise empati, eller forstå språk, eller mellommenneskelige relasjoner.

Altså det jeg her sier meget forenklet er at autisme kan sammenliknes med det å føle for sterkt og for svakt samtidig. Ulike evner mennesker har vil ha ulik verdi sett i denne skalaen. Dette tror jeg kan gi et godt innblikk i hvorfor noen er som de er. Jeg tror dette er en nyttig måte å innvie folk i temaet autisme.

Men en skal være utrolig forsiktig når en bruker denne typen forklaring, da det er en alt for simpel modell… Det er kun ment til å hjelpe folk forstå det jeg mener er grunnsteinen i problematikken rundt ASD. Hvorvidt folk faktisk forstår det jeg mener er en annen sak, for temaet er meget komplekst.

Jeg er av den oppfatning at de eneste menneskene i verden som kan kalle seg eksperter på autisme er de som selv har diagnosen. Det burde i større grad lyttes til disse menneskene som selv må leve med det. Det er ikke slik at en kan studere seg til en fasit her, ei heller få noen slags status som ekspert av meg om en ikke selv forstår diagnosene. Og det tror jeg kun er de med autisme som faktisk klarer.

Gratis kurs om Autismespekterforstyrrelse

 

Klikk på bildet for å komme til kurset!
Klikk på bildet for å komme til kurset!

Klikk her for å komme til kurset!

Gratis nettkurs

Jeg har selv tatt dette kurset og må si at dette kurset faktisk greier å formidle betydelige deler av hva ASD er. Jeg anser meg selv å være ganske erfaren og at jeg besitter betydelig kunnskap om ASD, både i kraft av å ha Asperger, men også fordi dette er en av mine «særinteresser».

Overraskende nok synes jeg dette kurset holdt et faglig høyt nivå, selv om jeg kunne mesteparten av det de formidlet, lærte jeg faktisk noe nytt. Det skal sies at kurset kun er en generell innføring i ASD, men det er virkelig et godt sted å begynne om du vil lære litt om diagnosene innen Autismespekteret.

Her er mitt kursbevis 🙂

Theory of Mind

Har du noen gang tenkt over hvorfor autistiske mennesker ikke alltid får med seg essensen i situasjonen? Theory of Mind (mentalisering) betyr at en har en teoretisk oppfatning av hva andre tenker og føler. Det må sees på som en teori da ingen har evnen til å lese andres tanker, men de fleste har en intuitiv forståelse av hva andre tenker og føler i en gitt situasjon.

Dette er dessverre en evne som hos mange autister er svekket. Det betyr ikke at vi ikke kan forstå hvilke følelser en gitt person har, men at det ofte vil være slik at en må kjenne personen godt for å klare å lage seg en theory of mind om den andre.

Det kommer her selvsagt inn mange aspekter som påvirker vår evne til Theory og Mind, som f.eks. svekket evne til å generalisere tidligere sosiale situasjoner, språkforståelse, lese kroppsspråk og mimikk osv.

Se på videoen og tenk litt over Theory of Mind!